Restorative justice betyr for mange en ”ny sjanse”, en gjenoppretting av egne feil og handlinger, for offer, lovbryter, berørte og lokalsamfunnet. Prosessen vektlegger gjenoppretting fremfor straff. Prosessen preges ofte av respekt, ansvar, inkludering, fellesskap, anger, beklagelse og tilgivelse. Selve begrepet restorative justice hevdes av flere å kunne spores tilbake til van Ness’ i 1977, men begrepets innhold kan ikke knyttes til dette året alene. I den anledning mener flere forskere at Nils Christie er en av tankeretningens fedre (jf. hans artikkel ”Konflikt som eiendom”).

Det er lansert mange definisjoner på restorative justice. Zehr (2002, side 21) har gitt en definisjon av restorative justice som synes å være på linje med mange andre teoretikeres forslag til definering av konstruktet: A process to involve the extent possible those who have a stake in a specific offence and to collectively identify and address harms, needs and obligations in order to heal and put things as right as possible. Fire kjerneverdier ligger til grunn for restorative justice: (1) Legge til rette for et frivillig møte mellom offer, gjerningsperson og medlemmer av lokalsamfunnet der en drøfter den kriminelle handlingen og dens ettervirkninger, (2) gjerningspersonen forventes å forplikte seg til å ”reparere” skaden vedkommende har forårsaket, (3) offer og gjerningsperson skal reintegreres som fullverdige, bidragende medlemmer av samfunnet og (4) partene som er direkte involvert i eller berørt av en kriminell handling, får et tilbud om å delta i løsningen av problemet. B egrepet omfatter mere enn møter mellom to parter, da både samfunn og andre berørte får anledning til å involvere seg positivt i en gjenopprettende prosess.

Mange av de kjerneverdier som var rådende i gamle samfunn, inkluderes nå på nytt gjennom denne filosofien eller tankegangen. Restorative Justice har vært et sentralt element i Konfliktrådets prosjekt ”Oppfølgingsteam for unge lovbrytere” som et supplement til kunnskapsbaserte metoder rettet mot unge med alvorlige atferdsproblemer. Restorative justice ser ut til å være særlig vellykket når den anvendes i forhold til alvorlig kriminalitet. I praksis kan en si at Restorative Justice fører mennesker sammen til en posisjon der de blir konfrontert med konsekvensene av egne handlinger. Det er denne prosessen der gjerningsmann møter offeret, ansikt-til-ansikt, som gjerne føles tøff, men som likevel har en positiv effekt for endring av kriminell atferd. Stormøter kan sies å være en optimal kontekst for å utnytte denne tenkningen. Her vil flest mulig mennesker få en anledning til å engasjere seg for å hjelpe mennesker ut av en vanskelig situasjon.


For lovbryteren innebærer det en ny sjanse til å vise et positivt ansikt, samtidig som han/hun ser konsekvensene av sine handlinger gjennom møtet med offeret. Tradisjonelt blir offer og gjerningsmann atskilt i en straffesak, men her føres de sammen og involveres i en sak den ene har ansvar for - og den andre er skadelidt. For offeret innebærer Restorative Justice en personlig involvering i straffesaken. Muligheten for å snakke med gjerningsmannen er viktig, og gir offeret mulighet til å forklare hvordan de har følt det, få svar på hva som egentlig skjedde og hvorfor lovbryteren gjorde dette mot dem. Konsekvensen av dette er at de raskere klarer å legge denne episoden bak seg, samt at de føler at de får tilbake respekten gjennom en personlig oppreisning.

For samfunnet handler Restorative Justice om å fremme positive tiltak etter en kriminell handling, spesielt i det lokale nettverket. Målet er at dette skal både ha en gjenopprettende og forebyggende effekt blant innbyggerne, der involvering medfører mindre frykt, og et tryggere lokalsamfunn. Ved at de som er berørt av kriminaliteten får være med på å identifisere problemer, foreslå kreative tiltak og passende reaksjoner, har vi stor tro på å finne varige løsninger. Regjeringen har fastslått at konfliktrådene skal være «hovedleverandør» av «restorative justice» i straffesakskjeden.