Artikkelforfatteren Mari-Louise Pabsdorff er forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiolog ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på konfliktrådsmegling i saker som omhandler vold og trusler.
"Husker du noe fra den kvelden i det hele tatt? (Du) var litt berusa". Påklaget ser på klager som ankommer meglingsrommet, og fortsetter: "Hvorfor angrep du meg?" "Skal vi ta dette etterpå?", spør megler, ønsker partene velkommen, og forteller kort om konfliktrådet: Her er det partene som skal diskutere seg frem til en løsning.
I løpet av høsten 2008 var jeg tilstede ved sju meglingsmøter som omhandlet vold og trusler og intervjuet 12 av partene i ettertid, som ledd i en kvalitativ studie av megling i konfliktrådene. Jeg har også noe materiale fra saker hvor jeg av ulike grunner ikke fikk anledning til å være tilstede under selve meglinga. I denne teksten vil jeg belyse noen tendenser som viste seg.
Saker fra politiet
Alle sakene var overført fra politiet; noen som sivile saker, andre som straffesaker. I seks av de sju sakene hadde handlinga foregått i tilknytning fest eller uteliv, og alkohol var et sentralt tema under meglingsmøtene. Det betyr ikke at konfliktene kan knyttes til uteliv alene: I fire av sakene var partene tidligere bekjente og hadde en pågående uoverenstemmelse eller konflikt som hadde toppet seg. (Det er også usikkert i hvilken grad denne typen saker er representative for det større bildet av volds- og trusselsaker i konfliktrådene.) Påklaget i saken over var siktet for legemsfornærmelse etter §228 første ledd. Klager forteller at han var ute med noen kamerater for å ha det gøy. Han hadde vært i baren og forsøkt å komme seg tilbake til kameratene, men hadde blitt avvist og bedt om "å gå en annen vei". Påklaget, som var ansatt ved utestedet, er opptatt av at klager hadde vært for full. "Det er et utested" og "alle som er der er berusa", innvender klager, men innrømmer at han ikke kan huske så mye av det som skjedde den kvelden. Påklaget forteller at han hadde måtte føre klager vekk og at klager da var gått i bakken.
Hvem formulerer avtalen?
I enkelte av sakene fremstod hendelsesbildet og ansvarsforholdet for det som var hendt klart; i andre mindre entydig. Påklaget i saken over spør gjentatte ganger under meglinga hvorfor klager hadde angrepet ham. Etter en lengre diskusjon beklager klager at han hadde "fløyet på" påklaget, hvoretter påklaget følger opp med å beklage at "det hadde gått så hardt for seg".
Et stykke ute i diskusjonene mellom partene, påpeker megler at dette er en straffesak, og at de "trenger en avtale for å få dette ut av verden". Megler spør om partene er "enige om å beklage dette ovenfor hverandre?". Megler spør også om det nå er slik at de kan hilse på hverandre om de møtes og om det er slik at de ikke bærer nag til hverandre? Partene bekrefter.
Her var det altså megler som formulerte avtalen. I alle sakene i dette materialet inngikk partene en avtale. I flere av sakene var partene imidlertid tilbakeholdne i forhold til selve innholdet i avtalen. Partene ser på hverandre og på megler, og ber megler komme med forslag. Dette kan delvis knyttes til en usikkerhet om hva som er vanlig praksis i konfliktrådene. Flertallet har få eller ingen tidligere erfaringer med eller kunnskaper om konfliktrådet. Det synes heller ikke enkelt for partene å skulle oversette et blått øye, brukket nese eller frykt, til en avtale som kan veie opp for dette.
En annen av voldssakene kan illustrere dette. Et stykke ut i meglinga introduserer megler spørsmålet om en avtale og hva denne kan inneholde. Partene utviser stor usikkerhet, og dveler lenge. Megler forklarer at påklaget vil ha mye å vinne på å inngå en avtale og avslutte dette gjennom konfliktrådet, og dermed unngå at det blir en straffesak. Megler spør gjentatte ganger hva klager kan ønske seg, og foreslår en pengesum. "Hva skal jeg med det?", spør klager. Her får imidlertid meglinga et vendepunkt da partene beveger seg over til å snakke om hvordan konflikten har berørt felles venner og bekjente, og kommer frem til at de skal forsøke å møtes.
Her ser vi altså eksempel på en avtale som retter seg mot forsoning. Et annet eksempel på dette er en trusselsak som på liknende vis har fått konsekvenser for venner og familie av de to partene. Her lyder avtalen blant annet at de to så godt som mulig skal ta hensyn til de øvrige berørte. Andre avtaler ble rene erstatningsavtaler, og ifølge megler så vel som parter, ble kanskje noen for materielt orientert. Påklaget i en sak med erstatningsavtale ga i ettertid av meglinga uttrykk for at han var glad for å få gjort opp for seg, men samtidig overrasket over at ikke avtalen sa mer om at vedkommende hadde beklaget sin oppførsel overfor klager. En annen påklaget omtalte avtalen som "materialistisk" og "byråkratisk", men tilføyer "det er det det dreier seg om ikke sant?". Mens en av klagerne mente erstatningssummen var blitt for lav, mente en annen at den var blitt for høy, og var opptatt av at det sentrale var å ha møtt påklaget, og sett at vedkommende var en helt vanlig person som hadde "tatt litt av".
Større forståelse for hverandre
Partene i sakene jeg har observert gir i ettertid uttrykk for å sette pris på møtet med den andre i konfliktrådet. Enkelte forteller at de har har fått en større forståelse for det som skjedde, og enkelte klagere trekker frem at de nå forstår at påklaget ikke var ute etter dem personlig. Noen av partene forteller imidlertid at de ikke hadde fått sagt alt de kunne tenke seg å si til den andre. En klager forklarer dette med at han hadde vært for nervøs. En annen klager forteller at han gjerne skulle ha sagt mer om sitt syn på saken, men at det viktigste for ham var å komme frem til en løsning. Påklaget i en voldssak forteller at han på forhånd hadde bestemt seg for ikke å fortelle hele sin versjon, fordi "det ligger litt i samfunnet at han som voksen ikke skulle bli så sinna". Og klager i en trusselsak forteller i ettertid at han er skuffet over at han ikke fikk sagt mer av det han ønsket å fortelle påklaget, men ler det så bort med "men det er vel kanskje ikke slikt man sier til folk?". Enkelte holder som vi ser noe tilbake, både i diskusjonen med den andre og når det kommer til avtalen. Selvsensur kan kanskje være et gode i noen sammenhenger. Kanskje er det ikke alt vi kan og bør si til hverandre. Og noen ganger kan det være slik at det partene ønsker og har behov for nettopp er en enkel løsning. En avslutning på saken.
Men disse tendensene oppfordrer også til å stille noen spørsmål. Kunne partene i noen av sakene hatt behov for en grundigere behandling? Blir det noen ganger enklere å diskutere størrelsen på en pengesum, enn opplevelser og betydningen av det som er skjedd? Blir det noen ganger viktigere å komme til en løsning, enn å gå i dybden av det som er skjedd og konflikten som ligger til grunn? For parter, og for megler? Kan det i enkelte tilfeller være grunn til å ta seg bedre tid?