mette 2
Mette har savna pappan sin hele livet etter at han ble drept da hun var åtte år.

Mette er 32 år i dag, småbarnsmor og bor i Buskerud. Hun vokste opp i Østfold i en familie med som etter hvert talte seks barn i tillegg til mamma og pappa. Om forholdene i hjemmet sier hun at «jeg opplevde mye som barn ikke skal oppleve». Fyll, krangel og slåssing var en del av det, men Mette hadde et nært forhold til sin far og betegner han som en «god far» til tross for alle hendelsene i hjemmet.

-Jeg var ei pappajente! På turbulente dager drømte jeg om at pappa skulle ta meg bort fra alt og at vi skulle få det godt. Jeg var livredd hver gang det var krangel mellom mine foreldre og pappa reiste. Jeg var så redd han ikke skulle komme tilbake, sier Mette som opplevde akkurat det da hun var åtte år gammel. Pappa kom ikke tilbake, han ble drept av en kamerat under en fest.

 Mettes pappa ble skutt med hagle og drapsmannen ble fengslet kort tid etterpå. Det var ulike forklaringer på hva som hadde skjedd drapskvelden, men politiet konkluderte senere med at drapsofferet hadde vært ruset og sov på en sofa da han ble drept. Avisene hadde store oppslag om «Hagledrapet».

Hentet av barnevernet

Tre måneder etter drapet, bli Mette og hennes to yngre søsken tatt hånd om av barnevernet og plassert i beredskapshjem tre ulike steder i landet. Et snaut år etterpå får Mette fosterforeldre som senere adopterer henne. Hun lever et godt liv i et trygt hjem med foreldre som snart blir «mamma og pappa.» Likevel slipper ikke de gamle hendelsene taket.

-Jeg savna pappa veldig – og følte et voldsomt hat mot mannen som hadde drept han. Drapsmannen fikk skylda for alt negativt i mitt liv. Jeg syntes også det var veldig urettferdig at drapsmannen fikk noen få år i fengsel, mens jeg fikk livstid med min sorg, forteller Mette som fikk utløp for følelsene sine blant annet å skrive brev og dikt – «adressert», men ikke sendt - til drapsmannen. Da hun ble voksen og fikk førerkort, hendte det at hun kjørte 15 mil fra der hun nå bor til hjembyen Sarpsborg kun for å besøke pappas grav og «snakke» med han.

Går det an?

Det var tilfeldigheter som gjorde at Mette ble oppmerksom på at konfliktrådet tilrettelegger for møter der noen ønsker å snakke sammen om vanskelige hendelser eller forhold. En kveld hun googlet kom hun over en artikkel om to som hadde møtt hverandre etter et drap.

-Jeg tenkte «går det virkelig an» og ringte umiddelbart til Konfliktrådet i Østfold. Så begynte «ballen å rulle.» Uansett om jeg hadde fått avslag fra han jeg ønsket å møte, var kontakten med konfliktrådet viktig for meg.  Bare det å bli tatt imot med at mine følelser var «normale» var så godt, forteller Mette. Konfliktrådet er frivillig, derfor må alle parter samtykke til å møte. En måned senere kom det ja fra drapsmannen. Et ja til å ville møte henne.  Etter flere forsamtaler med mekleren sier Mette at hun ble bevisst på hvilke spørsmål hun vil stille, hva hun hadde behov for å si og hva hun ønsket skulle komme ut av møtet. Mekleren hadde også forsamtale med han som skulle sitte på andre siden av bordet.

IMG_3956
Mette har hatt en god oppvekst til tross for - og på grunn av - det vonde som hendte.

Et monster i mitt hode

-Jeg måtte se om han var det monsteret jeg hadde innbilt meg. På en måte så hadde han også makt i mitt liv. Han var en person som hadde tatt kontroll over sorgen min på en måte. Jeg ville også uroe han litt, ville at han skulle se at han ved sin handling hadde skada langt flere enn pappa.

Mette legger ikke skjul på at det mange følelser forbundet med det å skulle stå ansikt til ansikt med denne mannen. Hun var imponert over at han ville. På vei til møtet kjøpte hun med seg tre  flasker.

-Jeg kjøpte Cola til han, Pepsi Max til meg og vannflaske til mekleren. Det høres sikkert rart ut, men ved at jeg hadde med noe inn i møtet – kjøpt spesielt til hver av de som var i rommet – tok jeg litt kontroll over møtet. Det gjorde meg tøffere. Jeg gikk rett bort til han, rakte fram hånda, sa hva jeg het og spurte om han ville ha Cola.

Tøft møte

Det ble et tøft og følelsesladet møte.  Mette fikk sagt og spurt om det hun trengte svar på – og er i dag veldig glad for at hun fikk dette til.

-I dag klarer jeg å legge dette bak meg – og jeg klarer å tenke på pappa i situasjoner hvor vi gjorde noe hyggelig, i stedet for å fokusere på drapet.  Før var jeg alltid trist når jeg kjørte til Sarpsborg, men nå har jeg fått igjen hjembyen min på en måte, sier Mette som også tenker at hun har fått en erkjennelse på at livet kanskje ikke hadde blitt så bra dersom pappan hadde levd videre. Hun sier med et smil at de i alle fall ville «krasjet» på det med rus, siden Mette har tatt avstand fra all rus og sjelden smaker alkohol.

-Det at han døde har kanskje reddet meg i form av at jeg da fikk en ny familie og en trygg oppvekst videre, samtidig som det at jeg mistet pappa er den største sorgen i livet mitt, sier Mette.  Hun forteller historien sin i håp om at flere kan få vite at konfliktrådet tilrettelegger for møter som dette.

Vi ha lidd nok begge to

I etterkant av møtet har Mette Lunne et ønske om at han som drepte pappan hennes, også kan klare å legge «spøkelset» bak seg

-Vi har lidd nok begge to nå. Jeg ønsker han alt godt i framtida….

Tips en venn Skriv ut